Oh the pain....

Det er min tredje dag som mamma, og eg trives. Eg har fortsatt vanskeligheter med å innse at eg er blitt mamma til ei skjønn lita jente som likner masse på meg.
Men sånn er det når ho plutselig er der.

Dagane har gått for det meste i å sove og slappe av, og lære meg å amme.
Ammingen går helt fint, sånn passe iallefall. Eg er no under opplæring.
Men idag har ammingen vore helt vanskelig.
Inatt da eg skulle mate den lille jenta, så var ho så ivrig at eg våkna med ømme bryst, og fant ut på dagen at det er helt umulig for meg å amme. Så eg har pumpa meg for det meste idag da. Men imåra skal eg tilbake til ammingen. Eg skal klare det før eg reiser heim igjen.

Har no vore en del tester og samtaler idag. Snakket om korleis eg opplevde fødselen og kva slags følelser eg har til framtida.
Og for å sei det kort oppsummert: fødselen gjekk helt fint. Raskare enn eg trudde, og når alt var over, så kjennes det ut som at alt var en drøm. All smerten, utmattelsen og følelsene man hadde under fødselen.
Og kva framtida angår, så ser den ganske lys ut. Eg har ei skjønn lita jente som blir avhengig av meg no dei nærmaste månedene/år, og etterkvart bli uavhengig og til slutt klare seg sjøl.
Men eg kan ikkje bli lykkeligere no.

Eg er faktisk så glad at det nesten gjer vondt.
Men no er det natta for meg og den lille.